- Legene regnet med at jeg kom til å dø. Jeg forstår det slik at det er
en viss tid du kan ligge i respirator før legene gir opp. Jeg har bare
ett godt råd, smør dere med tålmodighet - dere vil vinne mye på det,
sier Pernille Hammerø i dag.
Føler med faren
Hun og moren har fulgt dramaet ved Haukeland sykehus gjennom aviser og
TV-sendinger, og føler sterkt med faren til Kristina. Fire år gamle Kristina
har ligget bevisstløs på Haukeland universitetssykehus siden raset i
Hatlestad terrasse i Bergen i september i fjor. Jentas far, Oddmund
Hjartåker, kjemper for datterens liv, men Helse Bergen mener at fortsatt
behandling er nytteløst for fireåringen og vil koble jenta fra maskinen som
holder henne i live.
- Mitt høyeste ønske er å gi faren til Kristina et håp, sier Pernille. - Jeg
føler sterkt med faren som må gjennomgå dette. Han vil jo gjøre alt for
datteren sin, selv om byråkratene og legene sier de vet best og at de må slå
av respiratoren.
- Det finnes håp så lenge det er funksjon i hjernen til barnet, sier
Pernille, som viser til sin egen situasjon.
- Jeg tror ingen skjønner hva slags situasjon han er i uten å ha gjennomgått
det selv. Du blir desperat inni deg, og den eneste du stoler på er deg selv.
Da er det viktig å ha sterke meninger, sier moren Jørunn Nikoline Hammerø.
Klarte ikke puste
For 20 år siden sto den da ni år gamle Pernille og matet en hest med
gulrøtter på Totenåsen i Oppland. Plutselig ble hesten skremt av en huggorm
og sparket Pernille i bakhodet.
Etter behandling på Gjøvik sykehus ble hun fløyet til Ullevål der en
nevrokirurg laget et dren så blodvann fra hjernen kunne renne ut.
Imellom syv og åtte uker lå niåringen i respirator, og sykehuset ga moren
Jørunn Nikoline Hammerø små forhåpninger.
- Etter syv, åtte uker prøvde de å koble fra respiratoren, men Pernille
klarte ikke å puste et halvt minutt på egen hånd. Da fikk jeg beskjed fra
legene om at vi måtte komme til sykehuset fordi de skulle ta avgjørelsen om
når de skulle koble fra respiratoren.
Hun og Pernilles nå avdøde far kom til sykehuset julidagen i 1985 da
avgjørelsen skulle tas.
- Jeg kom inn på rommet hennes, og sa: Hei Pernille, nå må du åpne øynene.
Så åpnet hun øynene i to eller tre sekunder og smilte. Jeg gråt - og legen
gråt. Etter det var det ikke snakk om å koble fra respiratoren, forteller
moren.
Lam fra hodet
Legene har aldri gitt noe svar på hvorfor Pernille åpnet øynene akkurat der
og da. Hun ble liggende i respirator i nye to til tre uker mens hun ble
sterkere. Deretter kunne de koble henne fra og starte den vanskelige
opptreningen.
- Mamma pratet hele tiden med meg. Kanskje var det stemmen hennes som gjorde
at jeg åpnet øynene. Rett og slett at jeg hørt en stemme jeg hadde savnet,
sier Pernille.
Da de koblet henne fra respiratoren var hun lam fra hodet og ned, og hun
kunne ikke snakke.
Likevel var hun helt mentalt frisk og fikk med seg alt som foregikk rundt
seg.
Etter ulykken forklarte legene at hos et lite barn fortsetter hjernen å
produsere nytt hjernevev, og at det kan ha vært med på å redde Pernille.
I utgangspunktet mente legene at Pernille ville bli pleiepasient resten av
livet. Likevel har hun vokst opp og levd et relativt normalt liv etter
ulykken.
Hun har gått på vanlige skoler og er i dag en aktiv kvinne som fyller 30 år
i løpet av sommeren.
- Jeg har hele tiden fått utvikle meg sammen med funksjonsfriske barn og
ungdommer, og det tror jeg har påvirket meg på en veldig positiv måte, sier
hun.
Kilde.:
VG (20.01.2006)
